*Gjenforteller et foruminnlegg jeg la inn på sånn der terminforum, men som jeg ser at egentlig er et blogginnlegg…*
Jeg har begynt å innse at når denne graviditeten er ferdig så kommer det til å være enda et lite menneske i dette huset… Jeg vet jo hvordan det foregår med graviditeter altså, at det er et barn man lager og ruger på, men så var det det med å faktisk skjønne det, og forstå det og se det for meg… Jeg har jo en liten fra før, og en stor fra før, og det har rett og slett vært såpass hektisk her i hele graviditeten at det har liksom ikke slått ordentlig inn enda at det er ikke bare sånn at man slutter å være gravid, nei, om noen uker så er det en liten baby her som kommer til å trenge mat og bleier og kos og oppmerksomhet og HVA GJØR JEG DA MED DE TO JEG HAR FRA FØR SOM TRENGER LIKE MYE OPPMERKSOMHET SOM FØR???
Og vi gleder oss til Rusket kommer altså, men noen ganger så bare kjennes det sterkere at det kommer til å være et annet menneske her.
Og en baby er et eget menneske helt fra starten av, jeg lurer sånn på hvordan det blir, blir det en sånn rolig en som nummer to er, som bare koser og ligger stille og nyter livet og spiser og sover og har det generelt bra for det meste, eller blir det en sånn som første som hadde kolikk og var svært aktiv, rullet rundt begge veier før hun var fire måneder, datt ut av sengen da hun var syv måneder, satt seg opp selv, krabbet, reiste seg og gikk da hun var ti måneder, som hadde det så travelt med å bli stor at jeg knapt kan huske at hun har vært i ro i det hele tatt?
Og hvordan blir det for han som blir to år i april, kommer han til å føle seg sveket, blir han lei seg, vil han like babyen? Nå som vi snakker om babyen i magen, og spør ham om den skal komme ut kniper han på magen min og sier baby ut VEKK! Og han påstår at det er tante sin baby som er i magen min. Storesøster gleder seg, men husker hun egentlig hvordan det var da lillebror ble født for snart to år siden? Husker hun hvordan hun ble lei seg fordi vi hadde mindre tid til henne, og husker hun de følelsene hun hadde som ikke var gode, og som hun følte var gale og derfor ikke fortalte oss om?
Jeg har allerede dårlig samvittighet for de to vi har fra før, at den nye babyen kommer til å “stjele” oss fra dem, spesielt for han minste som har blitt så utrolig kosete siste månedene. Som elsker å sitte på fanget, og å ligge på magen min og kose med smykket jeg alltid har på, som ikke kan få nok av nærhet og klemmer, og som trenger masse nærhet. Eldstejenta og jeg har funnet vår arena som bare vi har, og der pappa og lillebror ikke deltar – i stallen. Der er vi sammen flere ganger i uka, og hun vet at jeg elsker å følge henne dit og være sammen med henne der.
Og hva om bekkenløsningen min IKKE FORSVINNER ETTER FØDSELEN? Hva gjør jeg da? Jeg gleder meg sånn til å kunne gå ut med snart-to-åringen igjen, til at vi kan gå tur sammen, og se på ting og snakke om det som er ute, hva gjør jeg hvis jeg bare kan være inne med ham? Han kommer til å kjede vettet av seg! Klart at pappa tar ham med ut, men jeg vil også kunne gjøre det! Og kommer han til å føle at barnehagen er et dumt sted å være fordi babyen får være sammen med mamma hele dagen, og han må være der?
Jeg er SÅ klar for å slutte å være gravid, jeg er dritlei av stor mage, ikke å kunne ta på meg sokker, vondt i bekkenet og våken om natten hver gang jeg skal snu meg. Jeg er så klar for å kunne bevege meg igjen, kunne være sammen med barna mine på deres premisser og ikke bare på mine, men jeg føler meg absolutt ikke klar til å få en baby til, jeg har lyst å ha litt mer tid sammen med de to jeg har fra før, litt ordentlig tid, ikke bare sånn mamma-har-vondt-og-må-være-forsiktig-tid, bare litt mer tid sammen med dem før vi får en ny baby i hus – det kjennes ut som om det er nedtelling til både lykke og katastrofe.
Jeg vet jo at det kjennes helt fantastisk med en baby, jeg vet hvordan jeg blir når jeg får babyen opp til meg, jeg blir forelsket med en gang, og det er kanskje det jeg har dårlig samvittighet for allerede? For kommer jeg til å bli blind for de to jeg har fra før, selv om jeg ikke vil bli det? Vil de merke at jeg går inn i post-fødsel-modus og virrer rundt meg selv og babyen? For det gjorde jeg sist, og det var ikke meningen, men jeg vet at eldstejenta syntes det var veldig sårt, men jeg så det ikke da, og jeg er så redd jeg ikke skal se det nå!
Litt panikk her nå, og håper både at det blir fødsel veldig snart så jeg kan få kroppen min tilbake, og at det er leeenge til fødsel så jeg kan nyte tiden som to-barns-mor litt til før jeg blir tre-barns-mor…
*Jeg fikk en del svar fra andre gravide som har barn fra før som kunne fortelle at de hadde det på samme måte. Plutselig følte jeg meg ikke alene lenger.*
