I forgårs måtte jeg en tur til tannlegen. Det vil si, jeg oppdaget ikke det i forgårs, men torsdag. For å sette deg inn i situasjone, så er jeg redd for å gå til tannlegen, og derfor unngår jeg det i den grad jeg kan. Det betyr i praksis at jeg ikke har vært hos tannlegen på to år, og sist jeg var hos tannlegen fikk jeg en midlertidig fylling som skulle byttes ut senest innen seks måneder. Som den intelligente leser allerede har kunne dedusere seg frem til byttet jeg aldri den midlertidige fyllingen. Men det er faktisk ikke derfor jeg måtte til tannlegen nå. Jeg har i noen uker nå hatt mistanke om at jeg har et hull i en tann lengst bak, oppe, på venstre side. Siden det ikke har gjort vondt har jeg
lett og elegant ignorert tanken, og tenkt at hvis det begynner å gjøre vondt, skikkelig vondt, så får jeg heller gå til tannlegen. Men torsdag oppdaget jeg
plutselig at tannen kjentes veldig forskjellig ut. Jeg fikk en mistanke om at deler tannen måtte ha knekt av, men konkluderte med at det måtte være umulig siden jeg ikke hadde vondt. Likevel ringte jeg faktisk til tannlegen
og sa at jeg trodde jeg hadde mistet en fylling eller noe siden det var så rart i tannen, og jeg fikk da time morgenen etter. Jeg gjorde det klart overfor tannlege-sekretæren som tok imot timebestillingen at jeg har litt mer enn lett tannlegeskrekk, sånn at hun kunne finne riktig tannlege til meg.
Fredag tropper jeg opp som avtalt hos tannlegen og blir møtt av en veldig hyggelig tannlege som toks eg god tid til å fortelle meg at dette ikke var farlig, og at det ikke var nødvendig å være redd, og at man gjør slike ting hver dag og vel var det et fryktelig dypt hull og en del av tannen var knekt av, men det kom nok til å gå veldig fint, og jeg skulle få masse masse bedøvelse, og måtte bare si ifra hvis jeg kjente noe, da skulle han stoppe med en gang.
Veldig hyggelig – men likevel, idet jeg legger meg ned og vet at nå begynner han snart å titte i munnen og så blir det pirking og boring – tårene bare triller. Jeg HATER å være hos tannlegen. Det er jo overhodet ikke noen rasjonell frykt, men jeg gruer meg så fælt på forhånd, og jeg synes det er så fælt, og jeg hater lyden og følelsen av borringen og pirkingen, og det er bare
fryktelig. Omtrent femti minutter etterpå er tannlegen ferdig. Jeg er godt bedøvd og kjører hjem igjen, og får skyss med min bror taxisjåføren til byen, for han skulle den veien uansett.
Går på jobb. Jobber. Så går bedøvelsen ut. INNIHELVETESÅVONDT! Jeg skjønner også hvor INNIHELVETE vondt dette hadde vært hvis jeg IKKE hadde hatt bedøvelse. Knasker noen doser med Paracet og Ibux og så blir det heldigvis bedre. Smerten kommer tilbake en gang til i løpet av dagen, når virkningen av pillecocktailen min har gitt seg, men jeg tar en cocktail til, og etter det er det greit. Så var det bare å komme seg avgårde til Gøteborg med Tøtta!
