• Hun har humor og man kan ha intelligente og interessante samtaler med henne
• Hun kan passe den minste om morgenen sånn at mor og far kan sove litt lenger
• Hun kan lage middag med litt hjelp, men da kan ihvertfall mor sitte på en stol og peke istedenfor å svette over gryter
• Hun kan støvsuge
• Hun har ikke glemt at det er koselig å sitte på fanget
• Men hun er stor nok til å skjønne at det ikke er fordi jeg ikke er glad i henne at jeg ikke kan ha henne på fanget i all bekkenløsningen
• Hun kan ting som hun kan lære bort – til uvitende foreldre
• Hun kan bake - både finne frem utstyr, bake, og rydde opp etter seg
• Hun har venninner som kan gjøre de samme tingene som henne
• Når hun har venninner på besøk krever hun ikke lenger noe oppmerksomhet fra foreldre
• Hun er (stort sett) stor nok til å skjønne hva man har lov til og ikke lov til av seg selv
• Hun er godt selskap på handletur, selv om det ikke er i en lekebutikk
• Hun forstår begrepet “om en stund”
• Hun kan klokken
• Hun kan fortelle når hun har vondt et sted, hvorfor hun har vondt og om det kjennes bedre eller verre med en kald klut på
• Hun kan fortelle at hun er kvalm – før hun kaster opp
• Hun er på vei til å bli selvstendig, men uten å løsrive seg helt

Og det var det jeg kom på nå. Det er flere ting altså.

Helgen har hatt en noe høyere besøksfrekvens enn normalt. Fra fredag til søndag har vi hatt følgende innom huset:

• Kusine fra Trondheim
• Fetter fra Trondheim som bor i Bergen
• Svoger
• Svigerinne
• Nevø på den siden
• Søster
• Niese
• Nevø på den andre siden
• Besta
• Besten
• Busten
• Hildegunn
• Jostein
• Turid
• Lars

Og alle har fått en eller annen form for servering i huset.

Som den gode husmor jeg er så har benyttet jeg anledningen da huset var tomt til å fylle frysen med mat som bare skal varmes før den er klar til spising. 11 middager med fiskegrateng havnet i frysen, og så var jeg en liten tur på IKEA og der kjøpte jeg noen sånne som jeg da laget paier i, stekte paien, og så puttet i frysen. En av de seks paiene spiste jeg med det samme - siden – du vet – man trenger mat.

Paien er laget av ferdigblanda paideig fra butikken (tilsett vann), egg&fløte-blanding, broccoli, røkt kjøttpølse og ost på toppen. Smakte godt jo!

Nå har vi bare fire igjen i frysen for Tøtta og Småen delte en tidligere i uka – men fire små paier i frysen er bedre enn de på butikken, mener nå jeg! Varmes forresten i 3-4 min i micro før de spises – rett fra bunnfrosset til spiseklar. Steketiden før jeg frøs dem var til de hevet seg noe enormt og var gyllen på toppen. Husker ikke hvor lang tid det tok, jeg tror jeg så noe søppel på TV mens de stekte.

Som jeg sikkert har nevnt i en åttiførti poster nå, så er jeg altså gravid. Og i den forbindelse har det kommet en kommentar flere ganger som jeg bare føler jeg MÅ kommentere i en bloggpost. Det er flere som har sagt til meg at “nå som du er gravid, ja da må mannen din jammen jobbe hjemme!”. Jeg blir helt månebedotten når jeg hører det. Hva er det de tror? At han vanligvis IKKE jobber hjemme? Gir jeg virkelig et inntrykk av å være særdeles huslig og ryddig og renslig av meg? Tror de at når jeg SIER at vi har 50/50 arbeidsfordeling hjemme så er det å pynte på sannheten, at jeg egentlig gjør mer, men prøver å dekke for min mann, sånn at andre får inntrykk av at han er mer huslig enn det han er? Hvorfor i alle dager ville jeg gjøre noe sånt?

Nå må jeg bare si en gang for alle: Hjemme hos oss så er det 50/50 fordeling av husarbeidet til vanlig – og hvis det er en skjev fordeling, type 60/ 40 så er det Sambo som har de 60, og jeg som har de 40 – ikke omvendt! Nå som jeg har vært trøtt og kvalm og full i bekkenløsning og alt, så har vi hatt en 5/95 fordeling av husarbeidet – jeg har knapt løftet en finger hjemme i det hele tatt de siste månedene. Noen som tror jeg har måttet mase på Sambo for å få til en sånn fordeling? Noen som tror at jeg har måttet “kjempe” for å få oppfylt mitt behov for å sove på sofaen hele ettermiddagen etter jobb? Her i huset har ikke det vært nødvendig ihvertfall. Når jeg har dårlig samvittighet for at jeg gjør lite husarbeid, så er det fordi jeg gjør LITE husarbeid – ikke fordi jeg har kvinnesamvittighet og tror jeg må gjøre alt mulig sånn at mannen min skal være glad i meg!

Skulle det være noen tvil: Jeg har verdens beste Sambo, og nå gleder jeg meg til han og Småen kommer hjem fra guttetur på tirsdag, da skal jeg klemme begge to, leeenge!

Jeg var på polet på fredag og skulle kjøpe en flaske vin til min mann som han skulle bruke i middagen den kvelden. Siden min mann er glad i vin og kjenner forskjell på god og dårlig vin, tenkte jeg at jeg kunne kjøpe en flaske til ham også som han kunne drikke til retten. Og siden jeg ikke kan så fryktelig masse om vin så sørget jeg for å få hjelp av fagfolk (medarbeider på polet). Jeg forsøkte å beskrive hva slags vin min mann liker til henne, og lot det falle en bemerkning om at jeg skulle lukte på den og glede meg til jeg kan drikke vin igjen. Da svarte damen: “Ja, men du har vel ikke lenge igjen?” og KLAPPET PÅ MAGEN MIN! Ikke lenge igjen? IKKE LENGE IGJEN?? IKKE LENGE IGJEN?? JEG HAR FEM MÅNEDER IGJEN! Hvor stor kan jeg bli??

Jeg har blitt tett i nesa – eller rettere sagt, tett i den ene nesen som min datter ville sagt. Litt irriterende, ikke vondt, ikke syk, bare tett i den ene nesen. Har forsøkt å snyte meg, har forsøkt å snortle det inn igjen, ingenting hjelper, det blir faktisk bare tettere og tettere. Også kan jeg ikke bruke nesespray bare fordi jeg er så tjukk. Dritkjipt!

Til informasjon så kan jeg forresten fortelle at Rusket (denne heter Rusket, det er sikkert noen som husker at LP het Bønna før han ble født) nå er omtrent 18 cm lang og veier ca 180 gram. Har fullført 17 uker og 3 dager nå, så nærmer meg halvveis allerede. Ultralyd 12. oktober, så da får vi forhåpentligvis vite at det ser ut som et sunt og friskt Rusk.

Navn har jeg forresten ikke kommet helt i gang å tenke på – noen som vil inspirere meg?

Småen har vondt i halsen, og får derfor pinne-is. Pinne-is spises vanligvis ved at man holder i pinnen og spiser isen, men vår småttas viste oss i dag at det er slett ikke intuitivt å gjøre det på den måten alltid…

En gang i slutten av juni (helt hypotetisk selvfølgelig):

Noen, la oss kalle henne X, skal delta i et utdrikningslag. X vet at man den siste måneden kanskje ikke har helt kontroll på preventeringen sin, og tenker at før man går ut og tar et ordentlig øl-slag, kan det være lurt å tisse på en pinne, sånn at man vet om man er alene i øl-drikkingen. I utdrikningslaget blir dette formidlet til bruden, Y, og venninne Z, og de ønsker å være med på avlesing av pinneresultat.

Omtrent midtveis i utdrikningslaget får man tatt en tur på apoteket for å kjøpe en pinne, og deretter er det bare å vente til toalett-trangen melder seg. Dette skjer etter noen timer, og X går på toalettet, sammen med Y og Z. Der tisser X på pinnen, lar denne ligge igjen på toalettet, går ut, og lar deretter Y og Z lese av resultatet. Disse to mongoene bruker lang tid på å kikke på pinnen med ryggen til X før de snur seg mot X og smiler bredt og forteller at testen er positiv og at det dessverre ikke blir noe øl-drikking i kveld…

Y og Z mener deretter at X bør formidle nyheten til sin bedre halvdel, men X fnyser av dette og sier at dette er tross alt tredje barnet, så hun kan sende en sms senere på kvelden heller. Som sagt så gjort. Senere på kvelden sendes det følgende sms: “Tisset på pinne, er på tjukken.” Z fniser og sier at nå skal vi se hvor lang tid det tar før han ringer deg! X fnyser og sier at han sender nok en tekstmelding tilbake. Etter ca. ti minutter kommer det følgende sms: “Så fint, da kan du spise smågodt.”

Tenk om dette hadde vært en sann historie!

Mine foreldre har en katt som heter Kurt (oppkalt etter Kurt Nilsen, pga mellomrom mellom fortennene). I går var de nede i båten sin og spiste middag der. Båten ligger ved en flytebrygge, og Kurt er en sosial katt, så han hadde kommet ned for å holde dem med selskap og spankulerte rundt på flytebryggen. Min bror kom ned til dem etter jobb, men da han var på vei over landgangen fra land til flytebryggen klikket det for Kurt. Han fikk det tydeligvis for seg at han måtte på land MED EN GANG, og landgangen var jo opptatt, så han løp, satset, og hoppet fra hjørnet av flytebryggen, mot land, men det var for langt, så han havnet med et plask i sjøen. Foreldrene mine fikk ikke med seg dette, så de ble oppmerksom på hva som hadde skjedd først da min bror roper til dem: “Kurt kan svømme!”

Kurt satte kursen rett mot land, trodde han, men svømte inn under en kai, der det bare var bergvegg og umulig å komme seg opp på land. Der klarte Kurt å klatre opp på en av støttebjelkene som var under kaia, og der kom han seg hverken frem eller tilbake. Foreldrene mine måtte hente skrumaskin og skru løs flere av plankene i kaia for å få Kurt ut. Med en gang han kom seg ut fra kai/vann/skrekkfangenskapet sitt, stakk selvsagt Kurt til skogs. Han dukket ikke opp hjemme hos foreldrene mine resten av dagen, ikke om kvelden og de så heller ikke noe til ham om morgenen eller formiddagen. De ble naturlig nok noe bekymret for at Kurt hadde pådratt seg lungebetennelse etter svømmeturen sin og nå hadde lagt seg til ute i skogen for å dø eller noe sånt.

Sånn i ett-tiden skulle de avgårde opp til oss og feire bursdagen til Tøtta, og pappa gikk for å finne seg en skjorte, og der, inne i skapet, oppi kurven med skjortene hans – der lå Kurt. Han hadde det aldeles storveies – varmt og godt og mykt å ligge på de deilige skjortene. Så nå vet vi at Kurt kan svømme.